Som i en gymsal

Å ligge på golvet i en dårlig vedlikeholdt gymsal, omringet av slitne mosjonister. To minutter med avspenning. Lysene er slått av, Antony and the Johnsons synger Bird Gehrl over anlegget og det eneste lyset jeg ser er et grønt exit-skilt. Følelsen er så absurd at den ikke kan beskrives, men nettopp derfor (og med et lysende, om grønt skilt) er det kanskje ikke så merkelig at assosiasjonene til Haugens kinosal er så nærliggende. Dette er på en måte ikke meg. Og det føles langt ut til alle dem som ligger rundt meg. Bare jeg ligger i midten. Ensomt, men allikevel ikke. jeg føler at det er bånd mellom meg og disse, som jeg overhodet ikke kjenner, selv om vi smiler til hverandre og sier hei før hver time jeg har. De er kvinner (først og fremst) men noen er menn. Det fleste er i 30-40-åra, men eldstekvinne må være 70+, og yngstemann er 18. En brokete forsamling, som har dette ene felles. Å puste ut, fortsatt slitne etter endt treningsøkt. Vi er fornøyde, ja glade. Ikke får Antony har sunget ferdig, og jeg slår på lyset kommer virkeligheten tilbake, men det er greit. Vi har delt.....noe. Jeg kan vanskelig sette ord på det. Men det er da jeg tenker at min gymsal er bedre enn Haugens kinosal.