...er også tittel på en roman (vet du av hvem?). Men jeg gjør virkelig det, elsker. Selv på en dag som denne med ispustvind og jeg i ei jakke som nok er i tynneste laget. Og likevel, hvis jeg vender ansiktet mot sola, og lukker øynene, lar lyset trenge gjennom tynn tynn øyelokkhud, kjenner jeg en varme kun dette lyset kan skape. Ingen vind kan overvinne slik øyelokklysvarme. Skyer det derimot over er varmevernet borte og jeg kan likegodt se.
Det er rart egentlig hvor mye sol har å si for meg. Alt blir lysere (og jeg tenker ikke bare i bokstavelig betydning) og lettere. Enklere. Oppgaver jeg tidligere grudde meg til blir gjort med et smil om munnen. Stilretting og støvtørking går lett som en lerketrill så lenge jeg vet at sola skinner og det er varmt. Jeg går til båten fem minutt tidligere enn vanlig, bare for å vente på at de sure ferjefolkene skal gidde og åpne bommen. Lukker øynene og forsvinner inn i det oransjgule lyset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar